Slappav-helg.

Så tenner vi et lys i kveld,
vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv,
og oss som er tilstede.
Så tenner vi et lys i kveld,
vi tenner det for glede.

~

Dei siste dagane har eg begravd meg i ein verden av sadistiske mord, spenning og ein seriemordar med tidenes eklaste signatur. I går blei eg ferdig, og satt med inntrykket av å ha lest den eklaste og ein av de absolutt beste krimromanane nokon sinne - og eg har lest mange krimbøker! Mo Hayders Fuglemannen anbefalast på det sterkaste, og eg gjekk sporenstreks og kjøpte nummer to i serien, og eg gledar meg til å la augene sluka sida for sida.

Sånn ellers har helgo vore lang og herlig. Julo begynner så smått og komma i hus, på fredag fekk Vincent sin første nisse av oldebesten, igår sette me saman juletreet og hadde mini-juleverkstad og fornya alle blå lys med røde, og lagde finfine, kreative dekorasjonar rundt Amaryllisane eg fekk av bestefar. Utrulig nok har eg anlegg til både kreativitet og grønne fingrar, og alle u-juleblomane mine har eg plassert til overvintring hos bestefar. Så kom ikkje her og sei at ikkje fingertuppane mine er grønne som graset!

Anyways. Det som er igjen av dagen skal nytast til fulle - me skal feira Vincents første søndag i advent og tenna lys, blir stas siden han er utrulig opptatt av lys og mørke. Han elsker å slå av og på lysbrytarane, og kikker med store auger på mirakelet som skjer mens han peiker med ein søt liten peikefing. Søten vår!

nisse2


Livet mitt er tilbake!

Med hovudet fullt av ingenting, ein leikande latter og kroppen full av glede, lettelse og usikkerhet, diskuterte to jenter høglytt kva i all verden dei skulle bruka all fritido si til no då. No, etter intense veker med pugging kvart ledige øyeblikk. No, etter tre eksamenar på ei veka. Eit halvt år oppsummert på fira, to og seks timar. Kva skal me ta oss til no då, når ungane kviler og kvelden synk på?

Vel - for å sei da sånn har da ikkje mangla på ting å fylla døgnet med, og eg kjenner eg nesten er skapt til eit liv som heimaværande husmor. Iallfall når alt ein treng gjera er å krypa rundt på golvet, leika gøymsel, lesa litt babybøker og ellers tulla med stor iver. Og innimellom ta i eit tak og vaska, rydda eller laga mat. Eg nyter å kunna bora meg lengst mulig ned i sofaen om kveldane og kvila augene på tv-skjermen så lenge eg berre orkar, eg nyter å sluka krimromanar med stor appetitt, og eg nyter å berre vera mamma. På fulltid. Lykke!

- Lover forresten hyppig blogging. Endelig!


rolp
This is what we do.

One down, two to go!

Med haka heilt nede på halsen og ansiktet klint inntil ruto som ein annan treåring, vakna eg idag mutters aleina på ein gyngande kystbuss. Dei andre passasjerane må ha sett skeivt på meg og tenkt sine tankar idet bussjåføren låste meg inne uten å ana noko som helst. Uansett, etter å ha vore oppe sidan 05:00, og vore på farten siden 05:25, var da virkelig fortjent med ein aldri så liten kvil på heimvegen. Har nemlig vore i Bergen og avlagt eksamen nummer 1 av 3, og eg begynner så smått å sjå lyset i enden av tunnelen. På denna tido neste veka er eg ferdig, og eg har ikkje ord for kor deilig da skal bli! Men først skal eg mura meg inne med verdens tyngste psykologibok fram mot totimarseksamenen med fleirvalgsspørsmål på fredag.

Sigmund Freud, analyze this.

Eg er endelig oppe på overflata og vaker. Drikker litt Cola og spiser litt sjølvmedlidenhetssjokolade før eg kryper inn igjen i boblo mi. Eg tenker cirka annakvart minutt at eg skal vera sjeleglad mandag den 23. november klokko 15, når eg kan venda bilen heimover mot Stord og leva lykkelig resten av livet, og aldri ofra mursteintung sosiologi ein einaste tanke. Uansett, nok syt fra meg, eg skal ta meg sammen og krampelesa dei neste vekene, og så lenge eg står skal eg slå hjul, tørka vekk svarte bæreposar under augene og aldri ta fag som berre er ork, ever again.

Etter tre bomturar har Vincent endelig fått helst på sine første hestar. Tidligare har hans kunnskap rundt begrepet "hest" berre strekt seg til ein brun liten Duplohest med hengande hovud som har ein tendens til å havna oppi kveldsgrauten etter å ha blitt kasta vegg-i-mellom. Mammo og pappen lovte gull og grønne enger når fjordingane endelig kom luntande mot oss, og Vincent peikte fornøyd frå vogno si og sa "Bah!". "Bah!" og ein liten peikefing er flittig i bruk når noko er nytt, beveger seg, eller for eksempel når han sladrer på pusen som har hoppa opp på kjøkkenbenken for å spisa tørrfor.

Nei, no skal eg la Freuds ubevisste sjeleliv og seksuelle teoriar underholda meg resten av kvelden, og forhåpentligvis sit alt klistra til hjernebarken min når eg våkner i morgon tidlig.

hestane2

hestane





Mitt navn er Silje, jeg er 23 år og bor på Stord sammen med familien min.

Dette er mitt pusterom hvor jeg deler det jeg har på hjertet.

Spørsmål? Kontakt meg på silje.tillung@gmail.com