One of those days.

Eg er sånn passe lei av å repetera meg sjølv, men fy flate kor trøytt eg er. Føler meg som ei punktert luftmadrass, og kjenner at eg føler for å bita hovudet av nokon. Har vore ein slitsom dag, og morgondagen ser ikkje det spor bedre ut. Dessuten springer den dårlige samvittigheten etter meg og slår meg i hovudet, og forteller at det eg egentlig burde gjort var å låsa meg inne på eit rom og kasta nøkkelen. Berre kikka fram ved ammetider og ellers ved behov. Pensumet til tre universitetsfag på tre veker? ... Uansett, no er alle mine tre barn (les: ein baby og to tvillingsøstre) plassert trygt under dynene sine, og me skal vera trebarnsforeldre heilt til i morgon kveld. Det betyr tidlig opp, så det blir nok rekordtidlig i seng på meg i dag igjen. Vel, eg skal iallfall trøysta meg sjølv med brus, snop og TV-kveld, samtidig som eg begraver meg lengst mulig ned i stresslessen. Sorgene tar me i morgon.

Troll i ord.

Så sitter eg her, på årets lengste dag, og alt eg vil er å pakka dundyno godt rundt meg og sova. Har vore ein travel dag på litlefamilien, og eg vil nesten sei at me har gjort meir idag enn me pleier på ei heil veka. Kraftig overdrivelse, men me har iallfall hatt besøk av Ragnhild, vore i middagsbesøk hos svigers, vore på ettermiddagsbesøk hos oldebestane og hatt kveldsbesøk av Siv Beate og Vidar og spelt Uncharted 2. Berre sånn viss du lurte. Eg er derfor trøytt som ei strømpe, og går og legg meg rekordtidlig. I måro venter ei ny veka, og eg har lovt meg sjølv å vera superstudent og lesa psykologi med stor iver og pågangsmot. Dagane mot eksamen minskar nemlig, og imåro er det berre tre veker til numero uno. Eg trur eg kvir meg i hjel og håper nesten på svineinfluensa-angrep sånn at eg slepper. Berre nesten.

Vincent har forresten fått sin første Donaldkul idag, og sjølv om eg aller helst vil ta på han hjelm, knebeskyttarar og pakka han inn i skumgummi, er den harde realiteten at ein må gjennom eit par knall og fall.
"Me må setta kantbeskyttarar på detta bordet snart," sa eg og såghalvbekymra bort på Christian. "Mm, men da har heldigvis ikkje skjedd noko enno," svarte han og kikka fornøyd på Vincent som klatra med stor iver på bordbeinet. Eit halvt sekund etter sa det DUNK og Vincent endte altså opp med sin første Donaldkul. Det skal seiast at det ikkje var kanten på bordet, men sjølve bordbeinet som tok av for fallet. Vondt var det uansett, både for liten Knert og for eit mammahjerta.

God natt!

Om å vera mamma.

Eg har fått livet mitt tilbake, 5000 ord fordelt på to oppgaver er levert, og litt mindre enn fira veker med eksamenspugging til tre fag gjenstår. Ønsker meg forresten klisterhjerne! Ein ting som slo meg når eg satt begravd blant ørten bøker og ønska fagforfatterane dit peppern gror, var kor god tid eg hadde før, uten å vera klar over da sjølv. Eg kunne stå opp klokko ti, gjera lekser når da passa meg, setta meg ned med pcen nøyaktig når eg ville, og ellers stilla døgnet etter mine premissar. Mine, og ingen andres. No, derimot, er døgnet innstilt etter Vincent, og sånn må det vera. Faste rutinar til faste tider gir trygge rammer. Ingen rom for rangling til halv tre, impulsive utflukter eller andre utskeielsar. Det går etter Vincent sine rytmar absolutt heile dagen, og som forelder går ein konstant rundt med ein liten klump i magen for alt som kan gå galt, og for ein liten kropp som nettopp har begynt å reisa seg for å utforska verden over golvet er der mange farar. Til og med når han har lagt seg klarer eg nesten ikkje å tenka på noko anna enn han, då finner eg fram bilder, snakker om han, planlegger neste dag... Når alt kommer til alt betyr ikkje eksamen i eit fag eg aldri kjem til å bygga vidare på noko som helst, for alt som virkelig betyr noko er at Vincent har da bra og er trygg. Og uansett kor klisjé da høyres ut, og samma kor skremmande alt kan virka, er da verdens mest fantastiske følelse. Å ha barn er altoppslukande.

haust
Eit følelsesladd innlegg, men virkelig, da går nesten ikkje an å beskriva følelsen.

C-o-n-c-e-n-t-r-a-t-e

Kunne nokon sendt over ein liten dose konsentrasjon og studielyst? Sit begravd i sosiologiens verden, og prøver å notera ned til ei oppgåva om forskjellen på sosiologisk og kvardagslig forståelse av normalitet. Kjenner bokstavane berre krøllar seg og tunge, akademiske formuleringar lettar ikkje akkurat på humøret. Kan ikkje nokon berre visa meg koss ein tileignar seg fotografisk hukommelse? I wish.

Uansett. Ha ein god søndag vidare, snart kjem Christian og Vincent heim og blir ein god unnskyldning for å legga sosiologibøkene vekk. Siden står hjortemiddag for tur, og kanskje eit lite søndagsbesøk i ettermiddag?
Må berre unnskylda mangelen på bilde, då vår stasjonære PC har tatt kveld, dvs at eg må sitta på den bærbare. Usj.

Gunhild - challenge accepted, og god tur til Paris! :)

Heimreis.

Straks heima, eg og Vincent sitter i baksetet og pludrer, drikker vatn og leiker. Køyrer Stords desidert skitnaste bil etter å ha køyrt i kuskit og gjørma siden fredag, nice, og har forresten med meg ca fem kilo ekstra rundt magen, Cola til alle måltid går ikkje så godt i lengden. Dog, hytteliv er hytteliv!

268256-1-1254922052913.jpg

Last night!

Siste kveld før heimreise, nummeret før eg stuper til sengs. Har vore ein utrulig koselig dag, med ein lang sladre/studietur på kafé med Nina, lunsjemiddag på Stationen (bilde), ørlite grann shopping og besøk hos oldebesto, toppa med ein herlig tv-kveld! Luv! Natta!

268256-1-1254867495580.jpg

På hyttetur i fjellheimen.

Hei! Dårlig med blogging for tio, og for øyeblikket nyter eg hyttelivet i fjellheimen med fyr i peisen, snø i lufto og kuldegrader. Skulebøkene er da einaste som bryter idyllen, har nemlig innlevering imåro. Vincent er forresten heilt propell og reise seg innte da mesta han finne, søten! <3 Anyways, ha ein god mandag vidare, og nyt ferien dåke som har!

268256-1-1254750762580.jpg




Mitt navn er Silje, jeg er 23 år og bor på Stord sammen med familien min.

Dette er mitt pusterom hvor jeg deler det jeg har på hjertet.

Spørsmål? Kontakt meg på silje.tillung@gmail.com