The Return of Sykkelfantomet

I dag følte eg meg som ein punktert bolledeig. Det var nummeret før beina mine slitna, lungene eksploderte og heile meg kollapsa over styret. Sykkelstyret. Kvifor må vegen vera så lang (og vond) før ein er topptrent? Eg vil vera best med ein gong, ha kondis som ein antilope og sjå slim og sunn ut sjølv om valkane veltar over bukselinningen og håret flagrar seg inn i munnen. Når eg runda porten heima i tunet følte eg meg som skiløparane som når mål med stivna snørr og rennande slev i heile trynet.

No høyres det ut som eg har sykla Norge på langs i dag, men Christian og eg har berre vore på ein liten sykkeltur med Vincent. Ned til Kyrkjeberget å mata dei allereie stappmette endene, opp til sauene som ruslar langs vegkantane på Ådland - og samme rute heim igjen. Det var meir ein utflukt i rolig tempo enn eit temporace, men det kjentes som sagt virkelig ikkje sånn ut då eg kom heim. Eg som pleide å vera reine sykkelfantomet og hadde eit glansbilde av ein sykkel som heiter Vidunderet. Som sykla rundt halve Stord utan å bli andpusten. På måndag går eg iallfall til innkjøp av ein lekkersmekker iPod - ein treningspartnar in crime - og deretter blir det å trekke sykkeltightsen over kvapselårene og dra på sykkeltur tre-fire dagar i veka før studiene.

Sounds like a plan.


Sykkelbilde av meg får komma når eg blir tjue hakk sprekare.
Imens: koselig bilde av gutane mine som matar stappmette ender.
(Vincent mata seg sjølv litt óg, såklart)


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/21582874


Mitt navn er Silje, jeg er 23 år og bor på Stord sammen med familien min.

Dette er mitt pusterom hvor jeg deler det jeg har på hjertet.

Spørsmål? Kontakt meg på silje.tillung@gmail.com